Ny praksis for prøveflyging av selvbygde luftfartøy

I Norge er det anledning til å selv bygge luftfartøy etter forskrift om selvbygde luftfartøy (selvbyggerforskriften) av 26. juni 2007 nr. 721 (BSL B 3-1). Forskriften fastsetter kravene til hvordan luftfartøyet skal konstrueres, bygges og prøveflyges. Den som skal bygge luftfartøy må få prosjektet godkjent av Luftfartstilsynet i tråd med BSL B 3-1 § 4 der det blant annet settes krav om byggehåndbok. EAA 573 Norway er en etablert interesseorganisasjon for bygging av luftfartøy og er i dag eneste organisasjon i Norge som har etablert byggehåndbok for selvbygging av luftfartøy. Vi anbefaler at du tar kontakt med EAA 573 dersom du har spørsmål eller ønsker ytterligere informasjon om bygging av luftfartøy.

Om prøveflyging

Prøveflyging gjennomføres etter at luftfartøyet har gjennomgått en teknisk inspeksjon av Luftfartstilsynet. Det er alltid godkjent byggeleder som er ansvarlig for at luftfartøyet er bygd og utrustet i tråd med byggesettets fabrikant/byggedokumentasjon og byggehåndboken. Før prøveflygingen gjennomføres skal byggeleder utarbeide et utkast til flygehåndbok hvor blant annet forventede egenskaper, ytelser, normale og nødprosedyrer samt sjekklister skal beskrives.

For å starte prøveflygingsperioden må prøveflyging være godkjent og luftfartøyet må ha særskilt flygetillatelse utstedt av Luftfartstilsynet etter § 13 i forskriften. Hensikten med prøveflygingen er å verifisere at luftfartøyet har ytelser, egenskaper og driftssikkerhet som forventet. Normalt kreves det at luftfartøyet skal flys minimum 25 timer (avhengig av kategori luftfartøy), men byggeleder er ansvarlig for å gjennomføre ytterligere prøveflyging, dersom det kreves.

Når prøveflygingsperioden er gjennomført med tilfredsstillende resultater, utsteder Luftfartstilsynet et særskilt luftdyktighetsbevis som dokumenterer at luftfartøyet er luftdyktig.

Endret praksis for prøveflyging

Basert på tilbakemelding fra selvbyggermiljøet og dokumentasjon fra FAA (Federal Aviation Administration, amerikanske luftfartsmyndigheter) AC 90-109A og AC 90-116 etablerer Luftfartstilsynet ny praksis for gjennomføring av prøveflygingsperioden for selvbygde luftfartøy.

Formålet med denne endringen er å klargjøre hvilke krav Luftfartstilsynet vil stille for å godkjenne prøveflying og å ta i bruk en mer risikobasert tilnærming, basert på retningslinjene fra amerikansk standard.

Under prøveflygingsperioden har det hittil kun vært tillatt at en person befinner seg i luftfartøyet og krav om at prøveflyger har fått innvilget særskilt tillatelse til tjenestegjøring.

Ny praksis innebærer at prøveflygingen deles opp i to faser og at det gis føringer for kompetansen for rollene prøveflyger, prøveflyger 2 og observatør. I tillegg stilles det krav om at det utarbeides en risikoanalyse før prøveflygingen gjennomføres. For prøveflyging av selvbygde fly kreves det ikke lenger særskilt tillatelse til tjenestegjøring. For selvbygde helikopter kreves det fremdeles særskilt tillatelse til tjenestegjøring.

Prøveflygingsprogram

Før prøveflyging påbegynnes skal det utarbeides et prøveflygingsprogram som beskriver hva som skal prøves i hele prøveflygingsperioden. Det er viktig at programmet skreddersys for det aktuelle luftfartøyet, slik at luftfartøyets egenskaper og ytelser grundig kartlegges og registreres.

Risikoanalyse

Det må gjennomføres en risikoanalyse med kompenserende tiltak, før prøveflygingen påbegynnes. Denne skal tilpasses det aktuelle luftfartøy og forholdene der prøveflygingen skal gjennomføres. Risikoanalyse skal vedlegges søknad om prøveflyging.

Prøveflyger

Prøveflyger er den som skal fungere som fartøysjef i forbindelse med prøveflyging av selvbygd luftfartøy. Prøveflyger må minimum ha gyldig LAPL og relevante rettigheter/privilegier. I tillegg må han eller hun tilfredsstille krav til relevant erfaring som beskrevet i tabell 1.

Prøveflygers erfaring skal kvalitetssikres av en organisasjon som har etablert byggehåndbok for selvbygging av luftfartøy.

Prøveflyger 2

Bygger kan velge å ha med prøveflyger 2 under hele eller deler av prøveflygingsperioden som et sikkerhetstiltak. Hensikten med å ha en prøveflyger 2 er å heve sikkerhetsnivået i forbindelse med prøveflyging og det stilles derfor strengere krav til denne rollen, dersom prøveflyger 2 benyttes.

Prøveflyger 2 må minimum ha LAPL og må tilfredsstille krav til relevant erfaring som beskrevet i tabell 1 og 2. Hen har også anledning til å fungere som selvstendig prøveflyger dersom bygger ser dette som hensiktsmessig. Det er svært viktig at samarbeidsmetode og arbeidsoppgaver mellom prøveflyger og prøveflyger 2 avklares før flygingen påbegynnes. Dette skal beskrives i prøveflygingsprogrammet.

Prøveflyger 2 sitt erfaringsnivå skal kvalitetssikres av en organisasjon som har etablert byggehåndbok for selvbygging av luftfartøy.

Observatør

Observatør er en person som kan være om bord i luftfartøyet etter at prøveflygingsfase 1 er gjennomført. Vedkommende har ikke anledning til å føre luftfartøyet, men kan medbringes for å vurdere luftfartøyets ytelser og egenskaper, i tillegg til registrering av data. Observatørs oppgaver skal beskrives i prøveflygingsprogrammet. Observatør bør minimum ha LAPL, eller være fagspesialist innenfor et konkret område, dersom dette vurderes som hensiktsmessig av prøveflyger. Vedkommende skal godkjennes av bygger og prøveflyger før flygingen påbegynnes.

Vedlagt denne AIC-en er oversikt over ny inndeling av prøveflygerperioden, prøveflygerfase 1 og 2. Se vedlegg 1.

Vedlagt er også scoringstabell for relevant erfaring for prøveflyger og scoringstabell for relevant erfaring for prøveflyger 2. Se vedlegg 2.

Forklaring til scoringstabellene

Med «kategori» menes «category of aircraft» som definert i forordning (EU) nr 1178/2011 anneks I (Part-FCL) FCL.010, eksempelvis seilfly eller motorfly.

Med «klasse» menes «class of aeroplane» som definert i forordning (EU) nr 1178/2011 anneks I (Part-FCL) FCL.010, eksempelvis énmotors sjøfly eller landfly.

For at en klasse eller kategori skal være relevant, må klasse og kategori i erfaringsgrunnlaget sammenfalle med det aktuelle luftfartøyets klasse og kategori. Sertifiseringsbasis og type dokumentasjons for luftdyktighet for luftfartøy som erfaringen er samlet med har ingen betydning for vurderingen. Dette innebærer at erfaring på luftfartøy med EASA-luftdyktighetsbevis, ICAO-luftdyktighetsbevis, nasjonalt særskilt luftdyktighetsbevis og flygetillatelse for motor- og mikrofly vil telle med samme vekt.